Lesetid: 4 Minutter
Nå som mange virksomheter opererer i en digital verden, blir selve arbeidsstedet stadig mer irrelevant, sier den nomadiske futuristen Ben Hammersley fra et kontor et eller annet sted i verden
Det var lettere da vi hadde maskiner. Du kan sparke til maskiner. De har en viss tyngde – som er vanskelig å ignorere. Virksomheter som lager ting, bøyer metall, former tre eller lager plastformer, trenger maskiner. Store tunge ting som krever en fysisk plassering. Man trenger en fabrikk på et faktisk sted i verden, der maskinene kan stå og skyve ut nye varer. Man trenger et sted, og med et sted er alt annet enkelt.
Men maskiner er noe gammeldags i våre dager. For mange av oss består
arbeidet mer av å trykke på tastaturer enn å trykke ut metallplater. Behovet for et bestemt fysisk arbeidssted forsvinner derfor gradvis. Alle som har investert i en skikkelig god stol, en ståpult eller et fancy oppsett med tre skjermer, vil selvfølgelig være enig i at det kan være nyttig med større fysiske ting, men dette handler mer om ergonomi enn kritisk industriell infrastruktur. Ikke helt det samme.
Arbeid i skyen
Fremveksten av fullstendig nettverksbasert kunnskapsarbeid utfordrer alle eksisterende forutsetninger om hvordan en virksomhet må se ut. Arbeidsstedet er det mest åpenbare. Jeg trenger en fysisk adresse for mitt eget firma, fordi banker og myndigheter trenger dette for å kunne fylle ut et felt i en database, men bokstavelig talt for ingen annen grunn. Jeg får ikke post; all korrespondanse kommer elektronisk. Jeg handler ikke med fysiske varer, så det er ingen varer som må lagres eller sendes ut. Og selv om jeg skulle bli raidet av fullt uniformert politi på direktesendt TV i jakt på esker med bevis på massiv internasjonal svindel eller lignende, kan det kanskje oppstå en pinlig situasjon der de først vil måtte skrive ut alt de vil ha med seg. Det finnes ingen arkivskap, ikke engang en skriver.
Ikke bare er infrastrukturen min digital, men den faktiske fysiske plasseringen til digitale ting kan være vanskelig å slå fast. E-posten min ligger for eksempel i Googles sky, men dataene finnes på maskinene deres på datasentre
over hele verden. I tillegg flyttes den rundt: Hvis jeg bruker Gmail fra ett land i en periode, vil Googles system flytte ting til et datasenter nærmere meg geografisk, men dette gjøres automatisk og uten noe spesielt tilsyn. Å spørre Google hvor tingene dine er, ned til en bestemt fysisk maskin, er som å spørre
himmelen hvor været er: Det er overalt.
I en digital verden kan arbeid gjøres fra hvor som helst
Avstander er en ting fra fortiden
Dette reiser interessante spørsmål om selskapets natur. Hvis stedet er en fiksjon som bare trengs for en database sin skyld – spiller det egentlig noen rolle hvor det er? For meg og en voksende gruppe av gründere er svaret nei. Firmaet mitt består av en engelskmann som bor i LA, flere ansatte som jobber fra Kina, New Zealand og Thailand, og to karer som jeg ikke er helt sikker på hvor befinner seg akkurat nå (men som basert på tidssonen ser ut til å befinne seg ikke så langt fra Singapore), men ingen av disse stedene representerer selskapets hjemland.
Juridisk sett er firmaet hjemmehørende i Estland, det baltiske landet med den mest sofistikerte digitale infrastrukturen i verden. Estiske myndigheters infrastruktur er fullstendig online, basert på et ID-kort utstyrt med en brikke som gir svært sterk kryptering, og de siste årene har de tilbudt dette kortet til e-innbyggere fra hvor som helst på planeten. Utstyrt med en estisk ID kan du sette opp et europeisk selskap, opprette en bankkonto, drive virksomheten og betale skatter fra hvor som helst på planeten. Jeg har vært i Estland to ganger – det er veldig hyggelig, og jeg anbefaler det, spesielt om våren – men det var ikke nødvendig med tanke på firmaet mitt.
Fri som en fugl
På slutten av 1990-tallet, ved starten av den digitale revolusjonen, var en av nøkkelfrasene i dot-com-verdenen «death of distance», som refererte til hvordan interessefellesskap ville danne seg uavhengig av nasjonalitet og sted, og dermed gjøre disse to tingene irrelevante.
Historien har vist at den siste delen så langt ikke har slått til, men den første er mer sann enn noen gang før. Et selskaps fysiske sted er ikke knyttet til plasseringen til menneskene som utfører det faktiske arbeidet, og disse er i sin tur fullstendig frie fra arbeidsverktøyene de bruker. Hvis jeg skulle søle kaffe over denne bærbare datamaskinen, kunne jeg med skytjenester og -lagring kjøpt en ny, identisk maskin og fått den opp å gå så snart butikkene åpnet. Man kan derfor spørre seg selv hvor datamaskinen min egentlig befinner seg metafysisk sett, selv som jeg føler at den ligger i fanget mitt akkurat nå.
Så selv om jeg fortsatt må ha en fysisk adresse, handler det om andre ting. Et sted å gå til og møtes og ta en prat, et sted med kaffe og båndbredde – dette er veldig viktig. En e-postadresse trenger man, og kanskje et telefonnummer for de av dere som fortsatt ringer hverandre i 2018, men en permanent forretningsadresse synes å være den siste unødvendige levningen fra 1900-tallet. Hvis jeg ikke har maskiner, hvorfor må jeg si hvor de i tilfelle ville stått?
Ben Hammersley er en britisk internetteknolog, journalist, forfatter og kringkaster, bosatt i London.
